PERFEKSJONIST
Reidar Wikstøl
med sin møysommelig restaurerte Chevrolet Impala.
INTERIØR
Interiørdesign på sitt vakreste.
På trykk i Fedrelandsvennen 26.09.2001
Reidar Wikstøl (53) har realisert guttedrømmen. 13 år gammel falt han for en Impala. I dag eier han en.
Reidar var bare 13 år gammel da Impala'en brant seg inn i hukommelsen. En bekjent hadde med seg en fra Amerika tidlig på sekstitallet. Den var bare helt fantastisk.
_ Bakenden med to antenner og seks runde baklys ser jeg for meg fremdeles, sier han. Reidar har alltid vært bilgal, men realiserte drømmen om en klassisk amerikansk bil først i 1992.
Reidar driver familiebedriften Wikstøl Maskin på Hægeland. Her startet han sammen med faren i 1966. I lokalene er det et stort verksted. Det var her den omfattende restaureringen av Impala'en ble utført.
Reidar kjøpte bilen for å få litt avveksling fra det hverdagslige. Etter hvert tok det litt overhånd, og antall timer var langt over det planlagte. Kona syntes det ble vel mye avveksling. Tre år og ukjent antall timer tok det å forvandle bilen fra rusten ungdomsracer til dagens premiesanker. Bilen har nemlig hatt en tendens til å ta med seg førstepriser der den vises fram. Den er også tildelt den gjeveste prisen man kan oppnå her til lands, nemlig ACCNs (American Car Club of Norway) restaureringspris Amcar Trophy. Siste prestisjetunge utnevnelse fikk bilen i august. Det var på "Late Great Chevy" treffet i Halden.
Reidar har gjort det meste selv. Den største jobben som ble utført av andre var lakkeringen. Torstein Haraldseid som den gang jobbet hos Øvrebø karosseri, tok seg av grunnarbeid og lakkering.
_ Han fortjener skryt, sier Reidar som har fått
mange kommentarer for flott lakk. Siden 1995 har han kjørt
Deler: Gamle biler trenger deler. Slitedeler skaffes enkelt hos deleleverandører i Norge, men spesielle reproduserte deler er billigere og raskere å få gjennom klubben "Late Great Chevys" i USA. Sikkerhet for at det man bestiller kommer fram sørger klubben for.
Handelen: Reidar var i 1992 sikker på at han hadde kjøpt seg en Impala SS (Super Sport). I annonsen var den omtalt som en SS, og da han besiktiget den så det også ut til å være korrekt. Han ble likevel lurt, men om det var bevisst skal være usagt.
Han oppdaget "svindelen" da han hadde
behov for å få dekodet bilens identitetsnummer før restaureringen. Det viste
seg da at bilen ikke var en SS, men en vanlig Impala. Noen hadde utstyrt den
med SS-emblem og unik SS-trim.
Reidar gikk likevel i gang med det omfattende arbeidet, og bestemte seg for å
bygge den opp som en ekte SS. Nå er det kun en ting som gjenstår for at bilen
skal være hundre prosent lik en SS-utgave. Det er original-motoren, en
Reidars tilfelle er en påminnelse til alle som handler spesielle biler om å sjekke identitetsnummeret. Det er kjent at det svindles med slikt. Reidars bil var heldigvis "billig" og klar for restaurering. Han kunne like gjerne restaurert den til en Impala, men valgte den mer påkostede SS-modellen.
_ Selv om bilen uansett var verd jobben, er det litt irriterende, sier han.
Handler man en sjelden bil i topp stand er det stor verdiforskjell mellom ekte og kopi. Det er lurt å være på vakt, ikke minst fordi en del biler er bygd om for å ligne på edlere utgaver, uten at svindel har vært hensikten. Når en slik utgave har skiftet eier mange ganger, forsvinner ofte en del historikk. Derfor er det mange som tror de har ekte vare. For å være sikker er en telefon til American Car Club of Norway ofte alt som skal til.
Produksjonsfakta:
Chevrolet produserte over to millioner personbiler i 1963.
832.600 av disse var Impala. Impala stasjonsvogn er ikke med i dette antallet.
735.900 av disse var med V8-motor.
153.271 av disse var SS-utgaver.
Råeste gateversjon av Impala SS var utstyrt med 409 Cu-in
(
Restaureringen:
1963 CHEVROLET IMPALA
Utgangspunktet for Reidar Wikstøls fantastiske Impala var denne modifiserte utgaven
kjøpt på Østlandet.
RESTAURERINGEN
Reidar i full gang med restaureringen.
Det ble en del rustsveising, spesielt bakdelen av bilen var dårlig.