Plymouth Road Runner Superbird

PLYMOUTH ROAD RUNNER SUPERBIRD:
Bilen er bygd for Norges svar på NASCAR nemlig NARSCAR-serien, og eies av Anders Ringstad.
Dette er ikke en original Superbird, men av utseende er den lik racevariantene fra syttitallet.

På trykk i Fædrelandsvennen 14.07.1998

Beep Beep! Her kommer Stankelbein

Sekstitallets råeste design kan vi uten tvil tilegne Chryslerkonsernet. Plymouth og Dodges gateversjoner av bilene som kom til å dominere NASCAR-serien tidlig på syttitallet var skikkelige «eye catchers».

«Win on sunday, sell on monday» var ikke bare et begrep men også virkelighet på denne tiden. Derfor var de fleste bilprodusentene aktive på racerbanene. «Værstingbiler» som gateversjonene av Plymouths Road Runner Superbird og Dodges Daytona Charger var et resultat av at NASCAR-bilene skulle stamme fra serieproduserte modeller. Minst 500 biler med løp-variantens spesifikasjoner måtte derfor selges.

Siden det naturlig nok var vanskelig å finne 500 racerførere til bilene, ble de fleste solgt for vanlig bruk. Gjett om bilene skapte hakeslipp når de dukket opp i trafikken. Superbirden kunne levers med tre forskjellige motorer. Standardmotoren 440 Magnum var god for 375 HK, mens toppmodellen var utstyrt med 7,2 liters Hemi på 425 HK. Bilen kunne gires automatisk eller ved hjelp av en 4 trinns manuell. Det ble etterhvert kjent at disse bilene med Hemi-motoren lett ville nå 180 mph/288 km/t. Forsikringsselskapene fikk raskt noe å tenke på. En av bilene fra NASCAR-serien ble toppfart testet og oppnådde 349 km/t.

Plymouth og Dodges bevingede farkoster kan for mange se identiske ut, men stammer fra to forskjellige modeller. Derfor kan ikke nesen med innebygde lykter byttes mellom de to. Heller ikke den enorme bakvingen er lik. Plymouth la ut et par tusen Superbirds for salg, mens Dodge kun lagde biler nok til å tilfredstille NASCARs krav.

Sofa og 425 HK

ENKELT:
Interiøret er som på andre Chryslerprodukter på denne tiden, enkelt men funksjonellt. Råest men langt fra
fornuftig er kombinasjonen 425 HK Hemi-V8 og sofa. Et slikt eksemplar er også i norske hender.

Det var vanlig at man kunne utstyr bilene med en kombinasjon av tilbehør helt fra basis til toppmodell. Det var derfor mulig å bestille en Superbird med Road Runner modellens sofa og rattgir sammen med Hemi-motoren. Det var nok ikke denne kombinasjonen man anbefalte for en bil med fartsressurser tett på 300 km/t.. Likevel ble et tyvetalls biler levert slik.

Navnet Superbird har Plymouth lånt fra tegneserien om fuglen stankelbein og den umettelige ulven. Stankelbein er brukt som dekor flere steder på bilen. Fra bilens horn lyder det: BEEP BEEP, som fra tegneseriefiguren!

NASCAR-serien

Chryslerkonsernet fikk hard kamp fra Ford mot slutten av sekstitallet. I 1968 var det Ford med den strømlinjeformede Torino Talladega som var raskest. Chryslers Dodge-avdeling var først ute med en reel utfordrer. Bilen var en Charger med tilnavnet Daytona, som ble klar midt i 69-sesongen. Det var denne bilens formgiving Plymouth kopierte. I 1970 var Plymouth tilbake med bilen som sammen med Daytonaen skulle snu hele NASCAR sirkuset på hode.

Bilene var suverene, ja faktisk for suverene. Hastighetene man oppnådde var langt fra forsvarlige. Banerekorder ble slått med stor margin, og på flere baner oppnådde bilene snitthastigheter pr. runde på 320 km/t. I 1971 sa NASCAR ledelsen stopp. «Spoilerbiler» lik Superbirden fikk kun bruke motorer som var mindre enn 5,0 liter. Litt av et sjokk for gutta som sverget til 7,2 liters kraftverk. Andre fikk bruke motorer under 5,6 liter. Fremdeles var det fart og spenning i NASCAR-serien, men det gikk hele 13 år før disse bilenes banerekordene ble slått.

ENORM SPOILER:
Her er en original norskeid Superbird. Vingens størrelse var helt avgjørende for at bilens bakhjul
skulle få skikkelig bakkekontakt ved høye hastigheter. For lovlig gatebruk hadde den liten effekt.